#viharhverandre

Sunnmøringen er vant til å klare seg selv. Han har alltid måtte kjempe for tilværelsen gjennom hardt arbeid. Når en dør stenges, åpner han en ny og karrer seg fast i vår hardføre natur. Han har alltid sett muligheter for utvikling. Utnyttelse av kunnskap og nytte av råstoffet vi har tilgjengelig er en viktig verdi for Sunnmøringen. Til slutt står samholdet. Vi har hverandre.

Trond Fredriksen er en slik sunnmøring. Han er usminket, røff og han har skjegg. For Trond Fredriksen har ikke alt kommet rekende på en fjøl. Han var aldri på et kretslag i aldersbestemt klasse. Han var aldri landslagsaktuell i aldersbestemt klasse. Han var en Guardgutt som kjempet seg opp på Kråmyra og ble arbeidsjernet som ethvert fotballag må ha. Gjennom sin trofasthet mot byen og klubben har han vokst seg inn i organisasjonen AaFK, og når nordfjordingen Aabrekk gav seg ut på vårparten i 2015, var det Trond og Karl Oscar som fikk utfordringen om å berge stumpene. Så kjenner vi resten av historien. Uansett hvor urettferdig det er så er det alltid treneren som får skylden når noe går galt. Men husk nå, Trond Fredriksen er sunnmøring. Når en først må gå av som eliteserietrener i AaFK, er det greit å være fra Ålesund. For vi sunnmøringer passer på hverandre. Vi graver oss ikke ned - vi åpner nye dører og finner nye stener som kan snus. Når Trond får ristet av seg skuffelsen så håper jeg han ser at ønsket om hans tilstedeværelse på Color Line er ekte, og ikke et plaster på såret. Så vet ingen hva fremtiden byr på. Kanskje er det lettere å bli trener i Brann for en som bor på Sunnmøre? Lars Arne Nilsen har i allefall klart det. Brannmann tror at neste Eliteserietrener fra Sunnmøre er Trond Fredriksen. Så gjenstår det å seg hvor flyttelasset må fraktes. Må også få hylle fru Fredriksen som gav et livstegn på Twitter etter ektemannens triste sorti. #viharhverandre er en kjærlighetserklæring som varmer i desembermørket!   

Sunnmøre Fotballkrets har tradisjonen tro feiret seg selv etter en lang sesong. SFK er en velsmurt organisasjon som organiserer aktivitet for tusenvis av barn, ungdom og voksne hvert år. Fra Sparebanken Møre Arena planlegges tusenvis av fotballkamper hvert år. Med det store engasjementet som finnes i fotballen, skulle en tro at menneskene som jobbet med organiseringen av dette livsviktige spillet har store doser valium stående i vinduskarmen. Dommere som blåser ut sine frustrasjoner om håpløse spillere, trenere og foreldre. Trenere som innrapporterer idioten av en trener fra naboklubben, og klage på dommere som både har nisselue og solbriller på seg. Alt dette må SFK håndtere med rettferdighet hver uke. Tøffinger! Når de nå i tillegg har bestemt at aldersklassen 10-13 skal nivådeles i seriespillet har de virkelig trampet på jordvepsbolet! Her ligger det mye sprengstoff. Hva mener så Brannmann om dette veiskillet i sunnmørsfotballen? Skal de beste spille mot de beste. Eller er feil å si best mot best. Det heter vel “de som er meste treningsvillig” mot “de andre som er mest treningsvillig”. Eller er det mer riktig å si “de mest motiverte” mot “ de andre mest motiverte”?

Brannmann kaller en ball for en ball og sier best mot best. Heldigvis ligger det tydelige retningslinjer for denne segregeringen. Min erfaring er i allefall at jeg skulle ønsket dette hadde vært mulig når jeg trente jentelaget på Emblem når de var 10-13. Da hadde vi møtt motstand som gjorde kampene jevne. La gå at vi må kjøre Sunnmøre rundt for å finne jevnbyrdig motstand. Jeg spurte SFK om dette når jentene var 10-11 år. Om vi kunne få slippe å møte Herd, Blindheim, Aksla og alle andre som blåste oss av banen. Men SFK skyldte på reiseavstand. Barna måtte få lov å slippe å kjøre langt i bil. Jeg ville nå heller snu på flisa og håpe at sunnmørsbarna får lære litt om ferjeruter på Sunnmøre og lokal geografi. Jeg selv reiste land og strand med emisærfaren min. Eneste plass i Møre og Romsdal jeg ikke har vært er Aure, Smøla og Tustna. Jeg ønsker nivådeling velkommen så sant man kan være fleksibel og man har vår og høst påmelding. Da kan man rette opp skjevheter til sommeren dersom man har tatt feil av nivået. Og husk, start reisen rett etter skolen slik at dere rekker å stoppe på stranda på Giske og bade, eller et paddestopp i Austefjorden, eller test ut pizzaen til Øcal på Hellesylt!  

Kanskje litt upassende å filosofere om arvtager av Fredriksens fabrikk i samme åndedrag som samme mannen støttes videre lengre oppe i lesningen. Men slik er livet. Mange navn er nevnt som aktuelle kandidater til trenerjobben, og her er min vurdering av de som har blitt omtalt i lokalpressen. Har valgt å sammenligne kandidatene med sjokolade slik at mindre fotballinteresserte lesere henger med.

Mons Ivar Mjelde: Sjokoladen Oreo kan passe her. Monsamjelden hadde sitt store gjennombrudd i 2007 da Brann tok gull under hans ledelse. Han vant også cupen med mitt kjære lag i 2004. Grunnen til sammenligningen med Oreo og Mjelde er at Oreo ikke er noe godt uten at den få hjelp av andre. Enten av en melkeskvett eller som en del av en kake. Hadde ikke Mjelde hatt datidens beste norske spillere på laget hadde det neppe godt så bra som det gjorde. Bengt Sæternes avgjorde finalen i 2004 alene etter tre mål på de første 30 minuttene, og 2007 hadde vi Martin Skeidar Andresen og trusegutten Torstein Helstad. Etter dette har Mjelde ledet både Start og Åsane med lite hell. Mjelde er en kjekk stril fra Norges største innlandsøy, men uten hjelp i verdensklasse klarer hverken Mjelde eller Oreo seg selv.

Tom Nordlie: Dette er jo tøffingen i klassen. Mannen som kan gjøre det umulige mulig. Mannen AaFK burde hatt i garderoben allerede tidlig i høst. Snickers er et naturlig valg her. Snickers er snyta godt, men så uendelig usunt. Når en er ferdig med en liten Snickers er fristelsen stor for å ta en til, men det blir bare vondt. Nordlie er likedan. Kjekk å ha i nødens stund, men i det lange løp blir det vond mage og brutte nyttårsforsett av hele greia.

Jostein Grindhaug: Sjokoladen Draumur er snadder! Den er så stor at man trenger ikke å stresse med å spise hele på en gang, og kombinasjonen mellom lakris og sjokolade er udødelig. Jeg tror Jostein kan tilføre AaFK en langsiktig god effekt. Lakrisen får representere tydelighet og skarphet, og sjokoladen den velkjente sjarmen mot publikum og presse. Jostein kommer fra et sund sør i landet, og vil nok ikke synes overgangen til et sund lengre nord på Vestlandet blir så veldig stor. Dessuten har han appell til fotballspillere som vil opp og frem. Brannmann backer Dramur og håper på AaFK`s første Jostein som trener.

Kjetil Rekdal: Twist. Lukk øynene og putt hånden i en Twistpose. Biten du får opp kan være alt fra banan til kokos - Brannmanns to ytterpunkt. Dette er altfor travelt og usikkert å leve med for trauste sunnmøringer. Kjetil Rekdal kunne vært gøy i Molde eller Hele Norges Rosenborg. Der kan kong Twist får leve med alle sine biter - men i vår lille fiskerlandsby ønsker vi å ro i takt.

Ivar Morten Nordmark: Dette er jo fotballens Per Fugelli. Den likandes nordlendingen som er like mye filosof som fotballtrener. Fruktnøtt er min assosiasjon med Normark. Tar du en bit vet du at det smaker godt uansett, men om du støter på nøtt, rosin eller sjokolade er bingo. Joda Nordmark kunne fungert, men jeg er redd han ikke har den appellen til fotballspillere som AaFK trenger i nødens stund. Fruktnøtt er også sjokoladen for eldre damer, så jeg plasserer Nordmark på tribunen i lett passiar med byens eldre fruer. Brannmann spanderer Fruktnøttplaten!

Da trykkes send med ønske om god jul og Premier League overdose i julen!